Straff av en ansatt i sjefens kontor

— …Så det er altså slutt, Marius. Du er sparket. Med virkning fra i dag. Du trenger ikke komme på jobb i morgen, — sjefens stemme var full av irritasjon og sinne. På slutten må han ha slamret røret så hardt ned at lyden slo smertefullt i ørene mine. Linjen døde ut med korte pip.

Så det var virkelig over. Jeg hadde aldri vært spesielt knyttet til denne jobben. I løpet av de to årene jeg hadde vært leder for regionkontoret hadde jeg aldri tatt ferie, og jeg hadde blitt en irritabel, sint og usosial person. Men likevel… jeg hadde alltid forestilt meg oppsigelsen min annerledes. For det første skulle det være min egen beslutning, og for det andre ville alle i fantasiene mine trygle meg med tårer i øynene om å bli… Men slik ble det altså ikke.

Jeg reiste meg fra den store skinnstolen, åpnet safen og tok ut en halvfull flaske med god whisky. Jeg helte opp et halvt glass og tømte det i én slurk.

Jeg måtte fortsatt fortelle de ansatte det på en eller annen måte, kanskje arrangere en avskjedsmiddag, invitere alle på en kafé… Jeg helte opp et glass til, drakk det og satte flasken tilbake i safen.

Det banket på døren.

— Marius, kan jeg komme inn?

På stemmen kjente jeg igjen personalsjefen, Ingrid.

— Ja, kom inn, — jeg lente meg tilbake i stolen og tenkte hvor raskt HR arbeidet hvis de allerede hadde kommet for å sparke meg etter bare ett minutt.

En høy brunette i midten av førtiårene kom inn på kontoret iført en blå kontordress. Håret hennes falt ned over skuldrene, og hun hadde nesten ikke sminke. For alderen sin så hun ganske attraktiv ut: et rundt ansikt, grå øyne, en smal nese og fyldige lepper. Små øredobber glitret i ørene hennes. Den blå jakken satt tett over den hvite blusen og antydet ganske fyldige bryster, selv om det var vanskelig å gjette nøyaktig størrelse. Et blyantskjørt omsluttet de brede hoftene og den fyldige baken hennes og sluttet litt under knærne. Hun holdt noen mapper presset mot brystet med slanke hender med knallrøde negler. I tillegg til gifteringen hadde hun flere andre ringer i forskjellige former.

— Hei! Vi har støtt på et lite problem, — sa hun unnskyldende mens hun satte seg på stolen på den andre siden av skrivebordet. — Jentene mine gjorde en feil. En ansatt sluttet for et halvt år siden, men oppsigelsesordren ble aldri skrevet… Så formelt står han fortsatt oppført hos oss, og vi har fortsatt å betale ham lønn…

Jeg pustet lettet ut i tankene — så hun var ikke kommet på grunn av meg. HR visste fortsatt ikke at jeg hadde fått sparken.

— Det er dårlig, — sa jeg ettertenksomt og snudde hodet litt. — Det betyr at vi skylder ham penger… Greit, vi betaler ham, men tapet får du ta på deg. Er det mye penger?

Hun mistet tydelig fatningen.

— Enorme… Jeg har ikke så mye penger…

— Da får du ta opp et lån og betale, — alkoholen og situasjonen gjorde meg mer hensynsløs. Jeg hadde ingenting igjen å tape og bestemte meg for å more meg litt. — Eller så sparker vi deg. Men pengene får vi uansett tilbake gjennom retten.

Jeg så nøye og strengt på henne. Leppene hennes skalv, og det så ut som tårer begynte å samle seg i øynene.

— Kanskje det finnes noen andre løsninger? Gjennom regnskapet eller noe… — hun så bønnfallende på meg.

I virkeligheten hadde jeg fått vite om situasjonen ganske nylig. Den tidligere ansatte hadde kommet til meg selv. Som en ærlig mann innrømmet han at han hadde mottatt pengene ved en feil, ba om unnskyldning og la igjen en bunke kontanter tilsvarende beløpet han hadde fått. Pengene lå fortsatt i safen min, og jeg hadde ennå ikke bestemt hva jeg skulle gjøre med dem. Kanskje jeg trengte dem mer selv.

Hun la mappene på bordet, dekket dem med de rødlakkerte neglene sine, lente seg litt frem og så bønnfallende på meg.

— Kanskje vi kan finne på noe?

— Hva skulle det være?

— Jeg vet ikke… du har jo forbindelser…

— Forbindelser har jeg… — jeg kneppet opp jakken og lente meg tilbake.

— Jeg ville vært veldig takknemlig.

Jeg reiste meg, åpnet safen igjen, tok ut flasken og to glass og helte whisky.

— Ikke bekymre deg. Ta en drink.

Hun tok glasset med en skjelvende hånd og tok en liten slurk. Jeg tømte mitt i én slurk.

Varmen spredte seg gjennom kroppen. Jeg følte meg avslappet og fikk plutselig lyst på litt underholdning.

— Hvilket undertøy har du på i dag? — spurte jeg med et fornøyd smil.

— Hva… hva har det med saken å gjøre… hva gjør du? — hun var tydelig forvirret.

— Du ville ha hjelpen min. Jeg vil bare ha noe tilbake.

— Nei. Det går jeg ikke med på.

Hun reiste seg og gikk mot døren, hælene klikket mot parketten. Hoftene hennes beveget seg mens hun gikk. Gjennom skjørtet kunne jeg se konturene av undertøyet som dekket den fyldige baken hennes. Hun grep dørhåndtaket.

— Greit, gå da. Men jeg forventer oppsigelsesbrevet ditt innen i kveld. Og legg ved en kvittering på at du har betalt gjelden.

— Røde, — sa hun stille.

— Hva?

— Undertøyet mitt er rødt.

— Bra. Kom tilbake og sett deg.

Hun kom lydig tilbake og satte seg foran meg igjen. Jeg fylte glasset hennes halvveis.

— Drikk.

Hun tømte det raskt.

— Reis deg, vær så snill.

Hun reiste seg og så på meg med frykt i blikket, noe som merkelig nok opphisset meg. Hun minnet meg om heltinnene i gamle italienske pornofilmer med brede hofter og store bryster.

— Løft skjørtet. Jeg vil forsikre meg om at du ikke løy.

Hun nølte, men løftet langsomt skjørtet. Først kom knærne til syne, deretter de sterke lårene og til slutt det skarlagensrøde blondestoffet i undertøyet hennes.

— Snu deg.

Hun snudde ryggen til meg. Det røde blondestoffet strakte seg over den runde baken hennes.

— Utmerket. Trekk ned skjørtet og sett deg.

Hun satte seg igjen. Et svakt håp dukket opp i øynene hennes.

— Vis meg brystene dine.

Hun sukket, men kneppet opp jakken og blusen. En rød bh fra samme sett kom til syne.

— Det holder ikke. Jeg vil se dem.

Hun tok av bh-en. De store brystene hennes holdt formen vakkert, og de rosa brystvortene stod faste.

— Har du operert dem?

— Nei.

— Hvor gammel er du?

— Førtito.

— Det virker som du vant i det genetiske lotteriet.

Hun kledde på seg igjen.

— Er det alt? — spurte hun håpefullt.

— Ikke ennå. Kom hit.

Hun stilte seg ved siden av stolen min. Jeg lot hånden gli langs låret hennes.

— Vil du ikke betale pengene?

— Nei.

— Da får du løfte skjørtet igjen.

Det røde blondestoffet dukket opp bare centimeter fra meg. Jeg berørte innsiden av låret hennes, og stoffet mellom bena hennes føltes fuktig. Jeg lot hånden gli mellom lårene hennes.

Kroppen hennes reagerte straks.

— Når var siste gang?

— I går.

— Kom du?

— Nei.

Jeg skjøv undertøyet til side og rørte henne direkte. Hun var varm og våt. Da jeg førte en finger inn i henne, gispet hun svakt.

— Sugde du ham?

— Ja…

— Svelget du?

— Ja…

Snart ble pusten hennes raskere. Våte lyder fylte kontoret mens hun beveget seg mot hånden min, helt til hun begynte å skjelve og sank ned i stolen min, tungpustet.

Jeg utnyttet øyeblikket, tok frem den harde kuken min og førte munnen hennes mot den. Hun tok den uten motstand, fortsatt med lukkede øyne. Etter noen langsomme støt trakk jeg meg tilbake før jeg kom.

Jeg helte den siste whiskyen i glasset og ga det til henne.

— Er det over nå?

— Jeg er ikke ferdig ennå.

Jeg nikket mot kuken min.

— Vi glemte noe. Døren er ikke låst. Gå og lås den.

Hun gikk bort til døren med skjørtet fortsatt løftet, hoftene beveget seg langsomt. Etter at hun låste døren kom hun tilbake.

Jeg dro henne nærmere.

— Bort til skrivebordet.

Hun bøyde seg lydig over det.

Jeg slo henne hardt over baken.

— Hver feil har sin pris.

Huden hennes ble rød under hånden min.

Snart trakk jeg undertøyet hennes ned til lårene. Hun var allerede gjennomvåt. Jeg presset meg mot henne og trengte inn bakfra i én bevegelse.

Først ropte hun ut, men gradvis slapp kroppen hennes seg løs og begynte å bevege seg sammen med min.

— Liker du det?

— Ja…

Hun grep skrivebordet mens jeg støtet dypere. Etter noen minutter bygget presset seg opp til jeg til slutt kom inne i henne.

Etterpå sank jeg tilbake i stolen. Hun kledde seg langsomt på igjen.

— Så nå er vi skuls?

— Selvfølgelig.

Hun smilte svakt.

— I morgen kommer du ikke til å straffe meg. Jeg vet allerede at du har fått sparken. Og jeg vet om pengene i safen.

Jeg så overrasket på henne.

— Mannen min jobber nattevakt i kveld, — sa hun med et lekent blikk.

Så snudde hun seg og gikk ut av kontoret, hoftene hennes svaiet sakte mens hun forsvant.